Jeg gruer meg ganske mye til fredag kjenner jeg. Det er dagen hvor jeg får vite om jeg er ferdig utdannet eller ikke. Jeg har levert alt, har tatt alle eksamener og vært på avsluttning med klassen, men enda gjenstår sensuren på bachelor oppgaven min. Jeg har en veldig dårlig følelse på oppgaven min fordi jeg vet at hvis jeg hadde hatt bedre tid ville jeg levert bedre. Det knyter seg litt i magen når jeg tenker på at jeg kanskje må skrive en ny bachelor å levere til høsten. Da kan jeg ikke starte på en master i august.

I utgangspuntet startet jeg med bacheloroppgaven min når mange i klassen allerede var ferdig. Jeg måtte stri med en rettsak som virkelig har vært en påkjenning for meg. Men jeg bet meg i det og klarte å starte på oppgaven når jeg var ferdig med rettsaken like etter påske. Jeg jobbet på spreng i håp om å klare å bli ferdig. Jeg leste mye, intervjuet og fant ut hvordan oppgaven skulle se ut. Jeg skrev så ofte jeg kunne og endelig kunne jeg se lyset i tunellen uka før innleveringsfristen. Jeg ville klare å bli ferdig til fristen enda til tross for at jeg ble stevnet for retten.

Rett før innleveringsfristen var jeg nesten ferdig, de fleste i klassen hadde levert å startet å lese til neste eksamen like etter. Jeg skulle bare endre litt, lese gjennom å fikse på kildene. Jeg hadde god tid på meg, en halv uke og så for meg at det ville jeg klare. Jeg hadde jobbet så mye med den. Hver eneste dag – fulle arbeidsdager i to uker. Endelig snart ferdig.

Jeg dro i konfirmasjonen til lillebror helga før innleveringen (fredag) og fikset med bildefremvisninger osv. Jeg brukte min Mac til å arbeide med bildene og det, og i alt bildekaoset klikket maskinen min. Min nye mac som jeg stolte 100% på, klikket og skrudde seg av. Jeg tenkte ikke noe over det, og ante fred og ingen fare. Men på flyet hjem til Oslo skulle jeg fortsette å arbeide på oppgaven min, i det jeg vant ut at alt jeg hadde jobbet med den siste tiden var borte, sporløst forsvunnet.

Jeg gråt en hel dag i frustrasjon, jeg var sint og forbannet på meg selv, samtidig som jeg håpet på at oppgaven skulle dukke opp, men nei – borte var den. Fire IT-personell var inne å leitet etter oppgaven min. Jeg leitet selv samtidig som hele ansiktet mitt var opphovnet av alle tårene mine. Jeg hadde jo ikke trykket på lagreknappen, ikke en eneste gang på alt for lenge. Så dum som jeg var stolte på auto lagringen på macen. Det kommer jeg aldri til å gjøre igjen, uansett om jeg har en helt ny og sykt bra Mac. Når jeg var ferdig å være sint måtte jeg tørke tårene å skrive oppgaven på nytt. Det var bare å brette opp armene og la adrenalinet klikke inn. Jeg skrev dag inn og dag ut, jeg hadde jo bare fire dager på meg. Jeg skrev fra mandagskveld og leverte fredag 18 mai, fire minutter før fristen. Jeg vet at jeg kunne gjort det mye bedre om jeg bare hadde hatt 2-3 dager til. Men men, nå kan jeg ikke gjøre annet enn å håpe på at jeg består.

Det var min historie om bacheloroppgaven min. PS: ALDRI lagre viktige dokumenter i mine nedlastninger! Hadde jeg lagret dokumentet på harddisken hadde IT- folkene kunne finne den. Nå krysser jeg alt jeg har for meg selv i morgen….

Bildene har Rino Engdal tatt. En utrolig dyktig fotograf som er utrolig hyggelig. Jeg digger å bli fotografert av han, for han er så avslappet. Det er også han som har tatt headerbildene her på bloggen. Vi har tatt utrolig mange kule bilder som jeg gleder meg til å vise dere. Sjekk han ut på Facebook HER og Instagram HER og HER

Vi blogges snart!

Karina ♥

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *