Jeg er en jente med mange tanker. Dype tanker.

Jeg er en sensitiv person, som ofte finner ro ved tastaturet. Å skrive blir som meditasjon for meg. Rett og slett terapi for sjela å skrive ned tankene mine. Jeg har ikke tellingen på hvor mange dype tanker jeg har skrevet ned, som jeg aldri har delt med noen. Dagbok har jeg skrevet fra jeg var liten, og har gjemt flere bøker som jeg har skrevet, som bare jeg vet om. Nå som jeg har en blogg er det også litt rart å skrive så mye, og ikke dele alt. For jeg er utrolig glad i å dele. Hadde jeg ikke det vært, hadde jeg jo ikke delt så mye som jeg faktisk gjør.

Når jeg kom til Alta i dag dro jeg til mine besteforeldre, som jeg har savnet alt for mye. Det er trist å bo langt unna dem. Men alltid koselig når vi møtes. Nå er jeg alene uten Julia helt fram til torsdag. Etter besøket hos mine besteforeldre fikk jeg også lyst å møte mine foreldre. Derfor fant jeg like så greit ut at jeg kjører over fjellet til Hammerfest for å besøke dem. To timer i bil, i et nydelig vær. Bare meg, mine tanker og høy musikk. Det var en utrolig fin tur over Sennalandet. I Alta er det blitt ordentlig høst. Mye mer høst enn i Oslo. Så fargerikt. Gult, orange, rødt og litt grønt. Jeg hadde nesten glemt hvor nydelig det er ute når det er høst. Finnmark er spesielt, og jeg elsker naturen her. Det er så vakkert. Og høsten i seg selv får meg til å bli enda dypere i tankene mine.

Jeg knipset mange bilder av naturen på min vei over fjellet. Alt så nydelig, så stille. Så vakkert. Alle fargene. Det var meg alene med naturen. Meg alene med naturen og alle følelsene mine. De siste ukene har jeg hatt mange ting på hjertet. Og i dag tok følelsene faktisk overhand. Å komme til Alta og Finnmark fikk meg til å tenke over så mye. Ting jeg har lagt bak meg, og ting som enda er en del av livet mitt. Jeg har egentlig lyst å skrive alt jeg tenker, føler og mener. Men det kan jeg ikke. Her på bloggen deler jeg en liten del av meg, ikke hvordan jeg egentlig har det til en hver tid, eller hvordan alt egentlig er. Bloggen er bare en brøkdel av min hverdag.

Jeg har mange ting som er og har vært vanskelige den siste tiden. Ikke bare den siste tiden, men jeg har lenge hatt mye i tankene. Lenge, mange år. Nå har vi jo flyttet til Oslo. Kanskje ikke det jeg så for meg før sommeren. Det har bare et sterkt ønske i noen år. Et ønske om å komme seg bort. Bort fra virkeligheten. Endelig gjorde jeg det. Jeg satte foten ned og bestemte meg for at jeg kan ikke leve livet mitt slik det har vært de siste to årene. Ting har ikke vært en dans på røde roser. Valget om å flytte har vært det beste jeg noen gang har gjort. Jeg er veldig glad i Alta, forstå meg rett. Alta kunne vært en by jeg ville bodd i for resten av mitt liv. Og noen ville kanskje tenke at alt lå godt til rette for at jeg og Julia ville ha et godt liv der. Ja, det kunne se slik ut. Hvorfor skulle jeg ta Julia med meg å jeg flytte midt i studiet mitt. Flytte vekk etter 25 år i Finnmark. For å si det enkelt. Det har vært veldig vanskelig for meg å bo i Alta de siste årene. Det har vært langt flere nedturer enn oppturer. For meg har det ikke vært en dans på røde roser, selv om jeg skulle ønske det var det.

De siste årene har jeg forsøkt så godt jeg kunne å bevise meg selv at Alta er byen jeg skal bo i, for resten av mitt liv. Nært familie og kjente. Jeg har jobbet med meg selv hele vinteren. For jeg har jo ikke bare meg selv å tenke på i et så stort valg om å flytte. Jeg har forsøkt å se på alle de positive sidene ved å bo i Alta. Forsøkt å gjøre mer. Men det gikk ikke. Jeg kunne ikke klare livet i Alta lengere. Jeg vil ikke si noe nedlatende om Alta, for Alta er en fantastisk by. Det er bare omstendighetene rundt meg og hvordan ting har blitt de siste to årene som har gjort til at jeg ikke føler meg hjemme der lengere. Jeg hadde det ikke bra der. Over hode ikke bra. Det ble rett og slett for mye for meg. Og hvor mye skal man tåle?!

Akkurat nå som jeg kommer tilbake til Alta, får jeg egentlig ting litt over meg igjen. Det er mange ting som spiller inn, og jeg skulle gjerne delt mine dypeste tanker. Men det vil jeg ikke. Ikke for meg selv, eller for noen andre rundt. Jeg vil egentlig bare være ærlige med dere. Dere som leser bloggen min hver eneste dag. Jeg vil ikke lyve til dere og si at livet er en dans bestandig, for det er det ikke. Det er heller ikke enkelt å bare flytte med en datter. Jeg er jo ikke alene om henne heller. Så livet står litt på vent akkurat nå føler jeg. Men jeg ser fram til livet framover. Jeg er glad for at livet i Oslo får meg til å smile, jeg føler at jeg endelig kan leve et helt normalt liv. Jeg er så utrolig glad bare for å være i Oslo. Oslo har gitt meg så mye. Og jeg elsker livet mitt der.

Karina ♥

Kommentarer (8)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *