Det er så deilig ute, helt skjønt. Himmelen er lys blå med noen små skyer som ser ut som sukkerspinn. Havet står helt stille, og vinden i lufta killer dunhårene på armene mine. Rundt oss ligger alle og soler seg, Julia lager sandslott med sin nye bøtte og spade. Jeg ligger i bikini og skriver ned tankene mine til dere.

Jeg nyter livet til det ytterste om dagene. Livet smiler som det aldri har gjort før og jeg føler meg utrolig lykkelig. Alt er liksom så bra, er dette virkelig mitt liv? For et år siden var dette en drøm jeg aldri trodde jeg kunne realisere. Jeg kunne ikke drømme om at jeg og Julia skulle ha dette livet som vi har nå, og at jeg kunne gå fra å være så deprimert til å bli så lykkelig. Hvorfor skulle jeg som alenemamma flytte med datteren min, bort fra alt som liksom skulle være vårt liv?! Hvem flytter vekk når man har kjøpt leilighet, bosatt seg og fått barn?

Vel jeg. Jeg gjorde alt man liksom ikke skal gjøre når man har fått barn. Da skal man bo i byen man har vokst opp i og i nærheten av familien sin. Man skal i hvert fall ikke flytte vekk. Jeg hadde bodd i Finnmark i 25 år av livet mitt før jeg flyttet. Livet falt i grus da jeg ble singel med en datter på 1,5 år, det var absolutt ikke planen for livet mitt. Jeg var både ensom og deprimert. Jeg følte at jeg ikke passet inn noen plasser, samtidig som jeg visste at jeg var nødt til å bo i Alta for resten av mitt liv. Jeg hadde jo valgt å få barn i Alta, da var jeg jo dømt til å måtte bo i min lille hjemby kun fordi det liksom er det rette å gjøre. Det var i alle fall det folkene rundt meg mente. Jeg elsket selve byen Alta, det var en hyggelig by på mange måter, men jeg har opplevd mye vondt der. Så mye vondt som jeg ikke unner noen å oppleve. Det var så mye smerte at jeg i dag kan begynne å gråte om jeg tenker på hvordan alt var for meg der.

Jeg kunne ikke tro at det går ann å bare flytte vekk for å få et mye bedre liv. Det krevde veldig mye av meg og jeg visste at om jeg tok valget om flytting til Oslo, kom det til å bli veldig tøft for meg. Jeg visste at det kom til å være mange oppoverbakker jeg måtte kjempe meg gjennom for å nå målet hvor jeg er i dag. Men jeg visste også at etterhvert ville ting roe seg, og at jeg ville nå det punktet jeg har kommet fram til i dag. Frihet. Frihet fra alt det vonde jeg har opplevd. Jeg visste at flyttingen ville gjøre meg lykkelig, det var jo derfor jeg flyttet. Det har ikke gått en dag hvor jeg har angret på valget, men heller elsket valget jeg tok mer og mer for hver en dag. Nå er jeg så glad og så lettet, jeg elsker livet mitt nå. Jeg føler at uværet over meg er blitt til solskinn og nydelig vær.

Karina ♥

Kommentarer (2)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *