For snart ett år siden var jeg midt i eksamenslesinga, og fikk en telefon fra barnehagen. Min datter, Julia, hadde tippet på sykkelen.

Det er rart å tenke på hvor fort tankene kommer når man får en slik telefon om barnet sitt. Tankene og ideene om hva som hadde skjedd strømmet inn i hodet. Jeg husker hjertet mitt, det hoppet så høyt og adrenalinet begynte å pumpe, jeg ble så redd. Jeg fikk med en gang en klump i halsen. Jeg ønsket ikke å høres ut som en hysterisk mamma, så jeg bet meg i det og forsøkte å holde meg rolig på telefonen. Damen i andre enden av telefonen fortalte at Julia hadde tippet på sykkelen, og at det gikk bra med henne, men de kunne ikke finne tanna hennes.

Jeg som har jobbet som tannlegeassistent i noen år, har en stefar som er kjevekirurg og en mor som tannhelsesekretæren hans ble jo svært bekymra. Jeg vet hvilke konsekvenser det kunne gitt hvis tanna til Julia hadde blitt slått opp i det nye tannanlegget. Det kunne ødelagt det nye tannsettet hun skal få når hun blir 6-7 år. Jeg var svært kort på telefonen og sa jeg kommer med en gang. Jeg løp ut i bilen og klarte ikke holde på tårene. Men jeg tok meg sammen og tørket tårene før jeg gikk opp til barnehagen. Jeg har bestandig vært utrolig nøye med tannhygiene. Selv har jeg aldri hatt hull i tennene mine og jeg skal jobbe like hardt for at Julia skal klare det samme. Men å slå ut tennene kan ikke jeg holde styring på. Jeg så for meg et blodbad og en unge som var helt ulykkelig. Jeg fikk tak i en tidligere kollega som er tannlege, som også hadde barnet sitt i samme barnehage. Jeg forklarte henne situasjonen og hun var heldigvis på vei til barnehagen for å hente sønnen.

Idet jeg kom opp den lille bakken fra parkeringen til barnehagen fikk jeg øye på Julia i vinduet. Hun stod der ren og pen, hun var i strålende humør og vinket. Hun smilte fra øre til øre, med det søteste tannløse smilet jeg noen gang hadde sett. Da jeg kom inn fortalte Julia stolt at hun hadde mistet tanna. Hun gråt ikke. Heldigvis hadde personalet i barnehagen funnet tanna ved siden av sykkelen – hele tanna var ute. Det så ut som hun hadde vært hos tannlegen og trukket den. Rota på tanna var nok den lengste jeg hadde sett på en melketann, det var ikke engang en fraktur i den. Min tidligere kollega sjekket munnen og alt så fint ut. Det eneste vi kunne gjøre var å spise grøt og suppe fremover.

Julia var uten et eneste merke andre plasser i ansiktet, og jeg lurer ofte på hvordan det fallet mot sykkelen så ut. Men heldigvis var det bare en tann, det kunne vært så mye verre. Man elsker jo barnet sitt over alt på jord, jeg ønsket heller at dette skulle skjedd meg enn henne. Hun har alltid vært stolt over å mangle en fortann, noe som er så bra. Julia er bare søtere uten tanna si.

I ettemiddag har vi vært på trening. Når vi har vært på trening blir vi alltid så sulten. Da er det godt å spise en litt bedre kvelds, idag ble det pannekaker. Nå må jeg gå, for snart får jeg besøk!

Håper du har hatt en fin dag! <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *