Hei dere ♥ Dette føles utrolig rart. Finne fram datamaskinen kun for å skrive et innlegg til dere. Jeg har ikke oppdatert bloggen min på lang tid, selv om mange titter innom daglig. Jeg setter utrolig stor pris på hver eneste av dere som leser bloggen min, selv om jeg har vært inaktiv. Akkurat nå har jeg uendelig mange følelser inni meg som egentlig renner over og flyter rundt meg. Jeg vet ikke om jeg vil le så høyt jeg kan, gråte eller bare smile som en forelsket liten jente. Endelig smiler livet til meg, virkelig. Etter noen år med mange mørke skyer som har laget et stormfullt uvær over meg, titter nå sola frem for fullt, og skinner som den aldri har gjort tidligere.

Jeg er utrolig takknemlig fordi jeg har fullført det jeg har jobbet så hardt for. Til tross for at det har vært tunge oppoverbakker som har gitt meg ordentlig melkesyre i kroppen, har jeg ikke gitt opp. Jeg hadde ikke trodd jeg kom til å stå her på en avluting med den fantastiske klassen min og resten av avgangselevene på universitetet i Tromsø campus Alta. Er det lov å si at man er stolt av seg selv og hva man kan klare, selv når man har det som verst? Denne avslutningen på skoleåret har egentlig bare vært en drøm før meg, skimtende langt borte.

Like før innleveringen av bacheloroppgaven klarte jeg å slette halve bacheloroppgaven min, uten noen form for back up. Det ble fullstendig krise, totalt katastrofe! Jeg var sikker på at jeg aldri kunne klare å levere en ny bachelor på så kort tid. I teorien hang jeg langt bak skjema allerede før jeg sletta oppgaven. Det ble mange tårer og mye sinne før jeg fant ut at det er mulig å skrive en bacheloroppgave på noen få dager. Jeg satte i gang, og kom i mål fire minutter før innlevering 18 mai. Jeg har enda ikke fått sensuren på den, så jeg er utrolig spent på om jeg har bestått eller ikke.

Men når det er sagt er jeg er stolt av meg selv. Helt siden jeg startet på skolen har jeg slitt og har i periodevis hatt det svært tungt. Jeg flyttet til Oslo midt i studiet i håp om et bedre liv, og det fikk jeg. Med pendling til Alta og en rettsaken hengende over hodet mitt i et helt år har jeg endelig fått fred. Stillhet og ro. Vi er ferdige med pendlingen og ankefristen er over. Jeg er ferdig med alt, smiler, og føler kanskje at livet kan starte på nytt nå. Jeg har klart meg bra. Nå har jeg til og med en utdanning i lomma og det er jeg utrolig stolt av!

 

Karina ♥E

Kommentarer (1)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *