Endelig er vi tilbake hjemme i Oslo. Jeg har telt dager og bare gledet meg til å komme tilbake. Denne gangen var kofferten full av julepynt av alle slag. De minnerike jule-detaljene som vi hadde i leiligheten i Alta. Vi må jo pynte til jul hjemme i Oslo, selv om vi ikke blir hele desember her. Vi skal nemlig tilbake til Alta når julen nærmer seg. Selv om jeg har mest lyst å bli i Oslo over hele julen.

Etter at jeg flyttet har jeg fått øynene opp for hvor utrolig vakkert det er i Alta. Det er helt nydelig. I går var himmelen så klar. Helt rosa. Lufta helt tynn. Det er ikke mye dagslys i denne mørketiden i Alta. Men det er noen små timer med blått-lys på morgenen som blir utrolig vakkert. Spesielt når det er kaldt. Nå er vinteren kommet til nord. Det viser graderstokken. Mens jeg var i Alta var det faktisk hele  30 minus grader i Kautokeino. Alta er et stykke unna, men det er kaldt der også.. Det er så viktig å komme seg ut på tiden av døgnet med dagslys. Nyte det lille lyset man får så man ikke forsvinner i mørket. Hver dag har jeg tatt meg en to timers ettermiddagslur i Alta. Det er noe jeg aldri gjør til vanlig hjemme i Oslo. Kanskje ikke så rart, for Julia bor jo sammen med meg. Jeg kan jo ikke legge meg til å sove midt på ettermiddagen. Men Julia har ikke vært hjemme hele tiden mens jeg har vært i Alta. Noe som har gitt meg rom for å sove og egentlig bruke tiden akkurat som jeg selv ønsker.

Denne gangen var en slitsom tur til Alta for min del. Selv om jeg kunne gjøre hva jeg ønsket – jeg var jo alene, var jeg bare hjemme hos familien. Leste til eksamen, og slappet av, hodet har fått hvile i noen dager, selv om følelsene jobber på spreng og noen ganger tar overhånd. Jeg brukte tid sammen med mine besteforeldre hver dag. Mamma tok også turen til Alta. Ingenting kan slå kvalitetstid med mamma. Spesielt ikke når man trenger mamma. Jeg er en mamma som er mammadalt. Det tror jeg at jeg kommer til å være, helt til jeg dør. Ikke bare fordi hun er min mamma, men hun er jo min beste venninne også – hun stiller alltid opp.♥  Jeg har det vanskelig i Alta for tiden. Men jeg håper det vil bli bedre for meg der etterhvert.

Jeg håper du har hatt en fin uke og at du har tatt helg med god samvittighet.♥ Det har i alle fall jeg. Jeg koser meg med en helg full av kvaltitetstid med favorittjenta jeg har savnet hele uka. Vi er heldigvis hjemme i Oslo igjen – og det gjør at smilet mitt rekker fra det ene øret til det andre. Vipps var smilet tilbake, og ikke minst latteren min. Jeg elsker å bo i Oslo – det gjør livet mitt bra.

Karina ♥

Akkurat nå har jeg satt meg godt til rette, ulltøflene er på. Det er full fyr i ovnen. Flammene fyller ovnen og gnisten knitrer. Over meg har jeg varmeteppet på fult. Jeg er så kald. Så kald som jeg ikke har vært på lenge. Jeg fryser. Kanskje fordi det er ordentlig vinter her, samtidig som jeg er ganske trøtt. Det er mørkt ute. I Alta er det mørketid. Det er nesten ikke dagslys. Jeg blir trett, og har lyst til å sove, lenge. Jeg våknet egentlig akkurat fra en liten ettermiddagslur. Jeg har tatt meg en ettermiddagslur hver eneste dag siden jeg kom til Alta. Kroppen glemmer fort hvor tung mørketiden er. Det er noe helt spesielt å våkne om morgenen å ha det helt mørkt, og et par små timer med skumringslys ute. Helt blått, på vei til å bli mørkt. Allerede tidlig på dagen.

Jeg kan forstå at mine besteforeldre synes det er tungt i mørketiden, jeg kan forstå at mange blir lukket og liker å ligge hjemme. Jeg er selv kjempetrøtt, og har ikke hatt energi til å trene. Og hvor mange dager har jeg vært her egentlig?! Tre dager. Kroppen min kan aldri venne seg til mørketiden, uansett om jeg har opplevd mørketiden i 24 år. Nå mitt 25 år. Kroppen min vil aldri akseptere at jeg ikke skal se dagslys. Samtidig er mørketiden noe helt spesielt. Helt unikt. Det blir på en måte mer samhold i familien. Tenne stearinlys. Levende lys inne, mørkt ute. Nordlyset som gjerne vinker over Finnmark. Ingenting er penere å se på enn nordlyset som glitrer i sine grønne fine farger over de levende lysene fra husene i mørket. Følelsene i kroppen som synes at mørketiden er slitsom forsvinner et lite øyeblikk, og bare nyter synet av det vakre lyset som flagrer i vinden. Det gjør meg glad, naturen her i nord er fin, helt unik.

Mamma har hengt opp julelysene i hagen. Det er koselig. Det minner meg om jul. Jeg elsker julen, selv om det knyter seg i magen når jeg tenker på julen dette året. Selv om jeg bor i Oslo nå, skal jeg være i Alta i mørketiden, store deler faktisk. Det har jeg egentlig ikke bestemt selv, men slik er det siden jeg fortsatt er student ved universitetet i Alta. Noe som betyr at jeg må pendle litt.

Nå skal jeg bruke kvelden sammen med familien min, forsøke å kose meg og nyte tiden her i Alta. Jeg håper din kveld er fin ♥

Karina ♥

Hei på dere. En liten oppdatering fra meg. Den siste tiden har jeg hatt utrolig mye å gjøre, og egentlig alt for mye å tenke på. Hodet mitt drukner nesten i tanker, men heldigvis bare nesten for jeg er fortsatt over vann, og ingen kan drukne meg. I dag er jeg ferdig med arbeidskravene på skolen før eksamen, noe som vil si at jeg har litt mindre å tenke på. Jeg har bare en uke igjen med obligatorisk skolen før eksamen om tre uker.

Herregud som jeg gleder meg til å avslutte dette året, lukke det som et ferdig kapittel. Starte 2018 med blanke ark. Jeg kan faktisk ikke vente til jula er over, og jeg er tilbake i Oslo igjen. Det er vondt å si at jeg for første gang i mitt liv gruer meg til Jul. Hvorfor gruer jeg meg til den fineste tiden i året? Den tiden jeg skal bruke sammen med familien. Venner. De man ellers aldri ser. Jeg gruer meg fordi ting er komplisert, akkurat nå. Etter at jeg flyttet til Oslo, har det som jeg har skrevet tidligere vært vanskelig for meg å dra til Alta. Ikke fordi jeg ikke liker Alta, for innerst inne elsker jeg den nydelige hjemplassen min. Det er bare omstendighetene som har gjort det vanskelig.

Det var vanskelig for meg å bo i Alta på mange måter. Det er en lettelse å bo i Oslo, og jeg har det veldig fint i Oslo. Jeg kunne ikke drømme om at livet mitt kunne bli så bra, bare med å flytte vekk. Grunnen til at jeg har flyttet er også grunnen til at jeg ikke har så veldig lyst å dra tilbake til Alta. Og det gjør meg vondt. Jeg skulle ønske jeg elsket å være i Alta, gledet meg til tiden jeg skal være her, og gledet meg til å se alle mine kjente å kjære. Jeg skulle så inderlig ønske det. Men jeg gjør ikke det. Jeg har gruet meg, skikkelig mye. Jeg har en stor klump i magen som gjør vondt. Hele meg nekter og jeg har en svart sky over meg. Selv om jeg skulle ønske jeg jublet og elsket å være her i Alta. Jeg håper jeg vil gjøre det etter hvert som tiden går.

Jeg håper du har fått en fin start på uka og at mandagen behandler deg fint!

Karina ♥

Jeg får ofte mange spørsmål om hvorfor jeg enda er singel, hvorfor jeg ikke finner meg noen og hvorfor jeg blogger om det. Kanskje ikke så rart siden jeg skrev et innlegg en gang om at jeg ønsker meg kjæreste, som tok fullstendig av. Mediene som tv2, Seher.no, Aftonbladet i Sverige, IFinnmark, Nordnys, Altaposten kontaktet meg og intervjuet meg. Les innlegget HER. Det ble en storm rundt innlegget mitt, og flere tusen mannfolk kontaktet meg å ønsket å treffe meg. Hvorfor i huleste er jeg enda singel nå? Jeg hadde jo veldig mange muligheter til å treffe mannen i mitt liv! Men neida, jeg er enda singel.

Jeg har tenkt mye rundt dette, og lurt på om noe er galt med meg. Hvorfor klarer jeg ikke å finne mannen jeg drømmer om?! Jeg ei jente med mange tanker og refleksjoner om hvordan livet burde være. Hvordan livet mitt burde sett ut. Jeg har mange mål og meninger om hva som er rett for meg. Når jeg tenker på hvorfor jeg er singel er vell kanskje svaret at jeg ikke er tilgjengelig. Jeg er ikke mentalt klar for å finne meg en kjæreste akkurat nå. Jeg trenger tid til meg selv og datteren min, selv om jeg skulle ønske jeg hadde en kjæreste. Jeg skal jo ikke legge under en stol at jeg faktisk skulle ønske jeg levde et helt normalt familieliv med en mann. En kjæreste som kunne si mange teite ting å få meg til å le uansett hvor trist eller lei jeg er. En som kan gi meg kjærlighet og varme. Snurre meg rundt på kjøkkenet samtidig som han kysser meg romantisk mens vi lager middag. Jøsses, nå begynner jeg å drømme igjen. Det er vell ikke så rart når jeg allerede har en datter, og lever et familieliv. Kanskje et helt normalt familieliv i dagens samfunn, det er jo rimelig normalt å være aleneforeldre. Men jeg savner jo selvfølgelig en mann i huset!

Det er ikke slik at jeg har problemer med å treffe menn, jeg møter jo noen i ny og ne. Men føler meg aldri klar for å treffes igjen. Jeg har dratt på tre dates etter jeg flytta til Oslo, med tre forskjellige menn. Alle de kunne helt sikkert blitt en fantastisk kjæreste. Men jeg er bare ikke klar! Jeg har hatt problemer med å i det hele tatt svare dem. Over hode ikke fordi jeg ikke er interessert, men heller fordi jeg ikke er helt inn i dating verden akkurat nå. Jeg har nok å styre med og veldig mye å tenke på. Men for all del, kankje jeg ikke har møtt den rette enda. Jeg orker i alle fall ikke stresse med å finne meg kjæreste, jeg tenker at han dukker opp når jeg minst venter det, og når jeg er klar for det.

Grunnen til at jeg blogger om at jeg er singel og ønsker en kjæreste er jo fordi det opptar plass i tankene mine. Jeg tenker svært ofte på at jeg skulle hatt en mann å dele livet mitt med. Jeg savner å ha en kjæreste, en trygg person i livet jeg kan dele alt med. Til og med være meg selv fullt og helt, vise min forferdelig dårlige humor til, og er jeg heldig ler han kanskje av vitsene mine også. En som vil være der og dele hverdagen sammen med oss, og hvor vi gjensidig bare digger hverandre i hverandres selskap. Ha og en god og varm armkrok å sove i, eller bare late meg i foran en god film på tven. Jeg vet at jeg ikke er alene om å savne en kjæreste og alle de koselige stundene som følger med. Og tenker at mange kjenner seg igjen i følelsene man har når man savner en å dele livet med. Jeg jakter ikke desperat på en kjæreste lengere, jeg tror han dukker opp når tiden er inne og jeg er klar for det.

Karina ♥

Hei på dere ♥ Nå er jeg reist tilbake til Alta for den siste skoleuka før eksamen. Jeg er ferdig med praksis. Tiden går så fort. Eksamen er like om hjørnet, og snart setter jeg i gang med det siste halvåret av studiet før jeg er ferdig utdannet. Da lurer jeg på en ting, hva i alle verden skal jeg finne på da?! Skal jeg søke jobb eller fortsette å studere? Noe i meg sier at jeg skal fortsette å studere, mens noe annet i meg sier at jeg skal søke jobb. Jeg har så lyst å velge det som er helt rett for meg. Jeg blir litt forvirret for jeg vet ikke helt hva som er helt rett for meg. Jeg er alene mamma, og jeg liker å ha all fokuset på datteren min. Og da er det krevende å arbeide i barnehage. Jeg vil liksom bruke energien min på henne, forstå meg rett altså. Jeg elsker barn, men jeg føler det kan bli litt mye akkurat nå.

Jeg er tilbake i Alta, og her er det kaldt. Luften er kald, så det blir ikke kaldt på samme måte som i Oslo. I Oslo trenger det ikke være veldig kaldt før kulden er gjennomtrengende og biter helt inn til beinet. Mens i Alta er det bare kaldt, man kan kle på seg, og det funker.

Jeg har bare vært i Alta i en dag, og jeg savner hjem til Oslo allerede. Hvorfor har det blitt slik? Jeg trives ikke her i Alta. Omstendighetene har gjort det slik at jeg hater å være i denne fantastiske byen, som jeg har elsket nesten hele mitt liv. Det synes jeg er veldig trist, men jeg håper at jeg vil synes det er koselig å komme tilbake med tiden. For meg er det ikke særlig hyggelig å reise til Alta, for å sitte å glede meg til å reise herfra. Jeg brukte i alle fall dagen i går sammen med mine besteforeldre, tanten min og lillebror. Det er koselig å være sammen med besteforeldrene mine, de er nesten som mine foreldre, og jeg er så glad for at jeg enda er så heldig å ha dem i livet mitt.

Jeg håper du nyter helga og at du har masse koselig å gjøre. Jeg skal bruke helga mi på skole arbeid. Karina ♥

Tenk at jeg har vært mamma til den fantastiske dattera mi i 4 år. Hvor har tiden blitt av? Lille store jenta mi, som jeg elsker mer enn noe annet her i verden. Jeg kunne ikke drømme om hvor givende det er å være mamma før jeg ble det selv. Jeg var veldig ung da jeg ble mamma, men jeg var aldri i tvil om det var rett eller ikke. Julia er absolutt sola i livet mitt, hun lyser opp dagene mine og fyller dem med latter og sang.

Tiden går utrolig fort. Jeg har vell nærmest fortrengt at jeg faktisk har født Julia til denne verden, og nesten glemt at hun en gang bodde inne i magen min. Det er rart. For fire år siden var jeg en nybakt mamma som ikke var klar over hvor mye glede og varme denne lille babyen ville gi. Julia har vokst til, og jeg har vært der fra hun var en spire i magen, til de første spark. Når hun begynte å ta salto i magen min, til hun kom ut av magen. Begynte å bable, snu seg fra rygg til mage og omvendt. Begynte å åle seg, før så å krype. De første skrittene gikk fort over i løping. De første ordene. Det gikk ikke lange tiden før hun bablet i vei. Nå reflekterer hun over handlinger, tenker på alle rundt seg. Steller med dukka si og har skjønt at en lillesøster eller lillebror kan vi ikke få før mamma finner en kjæreste. Selv om hun så inderlig har lyst å bli storesøster.

Tante Marianne ♥ (Kusina mi)

Julia har funnet seg godt til rette her i Oslo, og har fått mange venner. Hun er ei solstråle som utsrtåler og smitter latter og glede med sitt herlige vesen. For fire år siden kunne jeg ikke drømme om hvor fantastisk livet mitt kunne bli som mamma. Jeg elsker å være mamma, nettopp fordi jeg har en så nydelig og god datter, Julia ♥ Gratulerer med 4 års dagen du hadde i går ♥ Vi har feiret hele helga, og avsluttet festen i går.

Karina ♥

I dag er en dag som hvert år er spikret i minnet. En vond dag med vonde minner. I dag er det faktisk så mye som 13 år siden min pappa døde. 13!!! år! Tenk at jeg har levd halve mitt liv uten min pappa. Dagen jeg fikk beskjeden om at min far var død husker jeg som det skulle vært i går. Jeg husker i detaljer hva jeg gjorde hele dagen, og jeg kjenner på hele kroppen hvilken følelse i jeg satt med, hvor vondt det var. Jeg var bare et lite barn, hvordan skulle jeg takle dette?! Jeg husker hvor alene jeg følte meg. Forlatt. Samtidig som hele familien var samlet – hele tiden.

Jeg sitter i dag med mange vonde følelser om at jeg kunne gjort noe annerledes. Som barn var det vanskelig å forstå at pappa aldri mer kommer tilbake – noen sinne. Aldri. Jeg har hatt det vondt, tenkt at kanskje jeg kunne stoppet alt, at det var min feil. Pappa døde en lørdag, helga jeg skulle besøke han. Men jeg dro ikke. Noe annet var viktigere for meg akkurat den helga. Min kjære pappa døde brått og uventet fra oss alle. Hvordan kunne jeg vite?! Hvorfor visste jeg ikke? Som barn er det vanskelig å slite med disse følelsene, som skyld. Jeg føler skyld fordi min pappa er død. Jeg har alltid, helt siden den dagen han ble revet bort fra oss, kjent på en ubeskrivelig smerte av skyld, fordi jeg kunne vært der, stoppet alt. Det var min helg sammen med pappa, men jeg dro ikke. Jeg var et barn, forstod ikke. Hvordan kunne jeg forstå?!

Jeg vet i dag at jeg ikke kunne gjøre noe. Jeg vet også at pappa har det fint der han er nå. Men jeg tenker ofte på han. Spesielt på denne tiden av året, for det er ikke lenge siden han hadde bursdag, farsdag, og nå. Men livet går videre. Og tiden leger de aller verste sårene også. Hvem skulle trodd det? I dag minner jeg pappa med et smil om munnen, ikke i tårer slik jeg gjorde for noen år tilbake. Min Pappa vil jeg aldri glemme ♥

Pappa og meg ♥

Karina ♥

Når jeg en sjelden gang drar ut på byen sammen med venninne mine og drikker et par glass vin, kan jeg finne på mye rart. Jeg blir liksom tøff på en måte jeg aldri er til vanlig. Jeg får liksom nok guts til å tro at jeg tørr å gå bort å sjekke opp menn. Jeg blir liksom en dronning som tror blir tøff til å tørre alt jeg ellers aldri tørr. Det er jo ingen hemmelighet at jeg sjeldent møter menn. Jeg er jo mamma, det vil si at jeg er hjemme stort sett hver kveld etter klokken 18.00. Og er jeg ute blant folk er jeg oftest sammen med dattera mi.

For noen uker siden dro jeg ut på byen med venninne mine, og fikk øye på en kjekk mann. Jeg tenkte med meg selv, hva har jeg å tape på å gå bort til denne mannen å hilse på ham?! Kanskje han avviser meg, eller kanskje han inviterer meg på en date. Eller kanskje jeg gjør det selv. Jeg gikk litt rundt meg selv, manna meg opp hundre ganger til å tørre å sjekke opp denne kjekkasen. Til slutt fant jeg ut at jeg ikke turte å snakke med han. Så da fant jeg på noe enda lurere. Skrev nummeret mitt på en kvittering med et hei og telefonnummeret mitt, og planla å bare gi den i handa hans. Hahaha, hvem gjør det???! Herregud, jeg dør innvendig av meg selv. Hvem prøver seg på menn på denne måten?! Er det ikke bedre å gå bort å snakke med han, framfor å gi han en kvittering med nummeret mitt??? Hahaha, jeg dauer av meg selv.

Som jeg sa, jeg tror jeg blir veldig tøff etter noen glass vin, og jeg mannet meg opp sikkert ti ganger – nå går jeg bort med lappen. Men noe i meg stoppet meg hver eneste gang. Jeg er veldig glad for det nå, for han må jo trodd jeg var helt fjern som ikke turte snakke til han, bare gi han en lapp med et hei?! Vel, han fikk i alle fall ikke beskjed om at jeg var interessert, for jeg backet ut. Jeg gikk aldri bort. Men jeg turte virkelig ikke. Jeg er nok ikke tøff nok til å prøve meg på mannfolk! Haha, glad er jeg for at jeg ikke prøvde meg på denne måten i alle fall!

Ha en fin lørdags kveld! Kanskje du skal prøve ut min metode på å prøve deg på noen i kveld?!

Karina ♥

De siste dagene har jeg følt på et press, spesielt siden jeg blogger. Nå har min datter 4 års dag på tirsdag og det skal vi selvfølgelig feire. Ikke bare en gang men tre ganger, bare i Oslo. Men hvordan skal man feire en 4 år gammel jente nå til dags? Når jeg var liten bakte mamma en langpanne med sjokoladekake til alle, og litt snaks på bordet. Vi storkoset oss og forventet ikke de største feiringene slik det kanskje forventes i dag. Nå føler jeg et press på at det skal bli en gjennomført og din bursdag, for jeg elsker å stelle i stand og planlegge fester. Gjøre bursdager like gjennomført som alle andre bloggere gjør. Men jeg må være ærlig å si at denne gangen føler jeg et press. Det forventes liksom. I år kunne jeg tenke meg at bursdagsfeiringen hadde vært rolig og ikke veldig stor, ikke så gjennomført, bare hygget oss uten å tenke på alle forberedelsene. Jeg er i praksis nå, eksamen er like rundt hjørnet, jeg har mildt sagt mye å gjøre. Som alenemamma er det heller ikke like enkelt å dra ut å handle alt man trenger til et selskap. Spesielt ikke uten bil. Kjøre kollektivt med alt man trenger til en hel bursdagsfeiring. Nei vent nå litt, to bursdager i helgen og en på tirsdag. Nå hadde jeg trengt bilen.

Jeg gleder meg masse til feiringen, forstå meg rett. Jeg bare føler på et press fordi det forventes at bursdagen skal være veldig gjennomført og  stilren. Spesielt siden jeg er blogger. Og i alle fall siden alle andre bloggere med barn har ordentlige inspirerende feiringer. Jeg derimot har leid barnehagen, fordi jeg ikke orker å ha så mange barn hjemme hos oss til å søle rundt med kaker. Ikke fordi at jeg ikke gidder å vaske, men jeg ville gjøre det enklest mulig. Barnehagen har i alle fall bedre plass til å leke og kose seg enn hjemme hos oss.

Søndag skal vi ha familiebursdag, og siden faktisk de fleste i familien vår bor her i Oslo, håper jeg vi blir mange, og den skal vi feire hjemme. Julia gleder seg i alle fall enormt mye. Og det gjør jeg også, spesielt når jeg vet hvor mye en bursdag betyr for de små. Jeg vil videreføre Julia at bursdag er en helt spesiell dag, og at det er hennes dag. Dette året forstår Julia virkelig hva det vil si å ha bursdag! Så bursdagsfeiring står på vår agenda for helga, selv om hun egentlig har bursdag på tirsdag.

Håper du får en fin fredag ♥

Karina ♥

Nå mot jul drømmer jeg mye. Jeg fryser og skulle egentlig ønske det var sommer igjen. Snøen daler ned i Oslo mens jeg lengter etter sommeren og varmen jeg aldri får nok av. Jeg lengter til varme deilige sommerkvelder. Sand mellom tærne, som setter seg fast på føttene mine fordi jeg akkurat har badet. Eller vind i håret når jeg ligger på balkongen uten for lugaren min på et nydelig cruise skip. Noe godt i glasset, mens jeg bare nyter avstand fra hverdagen og det generelt hektiske livet. Det drømmer jeg spesielt om akkurat nå før jul og eksamen.

Hvor deilig hadde det ikke vært å bare tatt en uke til varmere strøk nå? Spør du meg hadde det vært mer enn perfekt. Men det er jo ikke alltid slik at man kan gjøre absolutt det man har lyst til. Mange ganger er økonomien et hinder. Hvorfor sparte man ikke litt av skattepengene framfor å bruke alt på en gang?! Hvorfor setter man ikke av penger hele tiden slik at man har råd til å gjøre det man faktisk drømmer om. Hvis drømmen er å en gang reise på cruise. Ja så hvorfor ikke sette i gang med sparingen? Ikke la drømmene dine bare bli til snakk.

 

Jeg kom over en applikasjon Dreams som hjelper folk å spare til drømmene sine. Det går ut på at man retter fokuset mot drømmene framfor pengene. Selvsagt fordi det gjør sparing veldig mye morsommere. Visste du at forskning faktisk sier at drømmer er en drivkraft som hjelper oss å lykkes med sparingen?

Applikasjonen Dreams er en spareapplikasjon som hjelper deg til å forvandle drømmene dine om til planer. Den gir deg mange morsomme og enkle måter å spare og investere pengene på i de øyeblikkene som betyr noe. Som kanskje å droppe kaffen på vei til jobb, eller smøre matpakken din selv framfor å handle på kantina eller nærbutikken. Denne appen har 100.000 drømmespillere på det svenske markedet. Og heldigvis er den snart tilgjengelig i Norge også. Jeg har allerede satt meg på venteliste til å få applikasjonen, nettopp fordi jeg har så lyst til å bli flinkere å spare. Jeg har så lyst til å kjøpe og gjøre mye mer enn jeg har råd til. Jeg har utrolig lyst til å gjøre mine drømmer til virkelighet, så da er bare å prøve ut Dreams!

Klikk deg inn på min unike link og meld deg på til lanseringen av Dreams! Det er jo kjempe flott å kunne være med fra starten av, for da sparer man jo gjerne mer!

Ønsker deg en kjempe fin dag ♥

Karina ♥

@karinahaukland på Instagram