Hvem er jeg egentlig? Hvor hører jeg til i denne verden? Hvem er Karina Haukland. 25 år. Er jeg bare en bit av mamma og en bit av pappa. Eller er jeg en konstruksjon av noe de skulle ønske jeg skulle være, eller ikke være? Eller bare meg selv? Meg. Jeg vet ikke egentlig hvem jeg er eller hvor jeg hører til. Er jeg en mamma som er skapt til denne verden for å leve for et annet menneske, eller er jeg her for å gjøre alle andre til freds. Jeg er et lykkelig menneske, med mange tanker om denne verden. Jeg er en liten mikroskopisk kryp på denne jordkloden.

Men samtidig som jeg kan være den mest lykkelige jenta jeg vet om, kan jeg føle på å være ulykkelig, spesielt nå på denne årstiden. Men hvorfor? Fordi mørket og kulden legger seg over oss? Hva med alle andre som lever i frykt for krig og elendighet, hvordan har de det? De som lever i frykt for sitt eget og alle sine kjæres liv. Er jeg bortskjemt og uakknemlig for det livet jeg lever? Tenk at jeg kan føle meg ulykkelig fordi jeg ikke har nok penger til å kjøpe drømmeboligen. At jeg blir lei fordi tv-en ikke funker en dag, eller fordi internettet er for tregt til å streame det programmet jeg vil se på tv. Eller at jeg ikke har nok penger til å gjøre akkurat det jeg ønsker. Vi i Norge er bortskjemte. Vi klager fordi vi må skatte til staten. For mye skatt. Vi trenger mer penger. Hva med de som ikke har penger til livets opphold?!

Jeg sier ikke at det ikke finnes fattigdom i Norge. For det gjør det. Det er mange fattige aleneforsørgere, som ikke har mulighet til å delta på ting de gjerne skulle ønske fordi pengene ikke strekker til. Det finnes mange mennesker i Norge som ikke har et tak over hodet for natten og som ikke lever et trygt og godt liv. Som lever på mat de får av å tigge penger fra folk. Jeg vil sette fokuset på elendigheten i denne verden. Barn som dør av sult. Barn som lever der drikkevannet flyter over av bakterier. Der mat nok er en drøm for de. Der drømmen om et hjem der de kan leve trygt og godt uten å måtte frykte å dø av uvær eller andre naturkatastrofer. Eller de som lever i krigsområder. I konstant frykt for bombing og terror. Kan vi i Norge noen gang sette oss inn i hvordan disse menneskene faktisk har det? Kan vi noen gang kjenne på deres følelser?!

Norge er et bortskjemt land. Vi er heldige alle og en hver. Vi lever ikke i krigsområder, vi lever ikke i frykt for et ødeleggende uvær som kan ta livene våre. Jeg synes vi må bli mye flinkere til å sette pris på landet vi lever i, og ikke ta alt som en selvfølge. Det er ikke krise fordi vi må betale litt ekstra bompenger, eller fordi vi må la bilen stå for å spare miljøet. Spør du meg er det veldig bra. Plutselig er det vi som får kjenne på hvordan liv alle menneskene som lever i elendighet har det. Hva skjer da? Er det mer synd i oss? Er ikke vi som alle de andre menneskene her i verden? Eller er andre mennesker mindre verdt?! Bare noe å tenke på, husk å sette pris på alt her i livet. Det er ingen ting som er en selvfølge, selv om vi lever i et av verdens rikeste land.

Karina ♥

Kommentarer (1)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *