Alle har vel kanskje kjent på følelsen av å være skikkelig forelsket.

Helt besatt av et annet menneske. Følelsen av fryd som rommer hele kroppen helt ut i fingertuppene. Å være forelsket er en helt spesiell følelse, en følelse som gjør oss alle helt ruset på kjærlighet. Man blir så vimsete og fjern, at man glemmer alt annet rundt seg. Man svever på en rosa sky mens man er sprudlende og glad. Det er ikke rart at man sier at man kan leve på luft og kjærlighet. Det er jo faktisk nesten sant. For når man er forelsket er man jo helt i sin egen verden.

Det er alt for lenge siden jeg har kjent på den følelsen. Jeg husker nesten ikke hvordan det er å være forelsket i et annet menneske. Men jeg husker hvor teit og rar man kan bli når man er forelsket. Den klumpen i magen som vrenger seg skikkelig, bare ved tanken på dette mannebeinet av et kjøttstykke. Herregud jeg lengter etter å være forelsket når jeg tenker meg om. Selv om jeg nyter tiden alene sammen med datteren min, hadde det vært spennende å bli forelsket igjen. Ikke fordi jeg nødvendigvis ønsker meg en kjæreste, for det gjør jeg ikke i samme grad som tidligere lengere. Jeg trives veldig godt i mitt eget selskap og i selskapet med min lille datter.

Men en ting vet jeg, det er at jeg blir veldig lett betatt. Altså veldig lett betatt. Det er ikke nødvendigvis en bra ting. For betatt kan jeg bli hvis den kjekke mannen som sitter rett over meg på bussen, smiler pent til meg. Da kan jeg kjenne at hjertet pumper fort, og han kan bli i tankene mine for resten av dagen liksom. Men forelska, derimot. Den sitter litt dypere egentlig. Jeg tror jeg bare har vært forelsket noen få ganger i mitt liv. Sånn oppriktig dødsforelsket. Så forelsket at jeg kunne gråte bare fordi jeg var så besatt av et annet menneske. Den følelsen av at det gjør vondt fordi man er så glad i den andre personen, og bare bryr seg alt for mye.

Den følelsen savner jeg. Den følelsen når man sitter der helt sykt spent å venter på en melding eller en snap fra fyren man er stupforelska i. Sjekker telefonen hele tiden. Absolutt hele tiden. Helt til man gjør seg selv oppmerksom på at man ikke kan være så desperat og klarer å legge bort telefonen i fem minutter, inntil man har fått en melding. Da skal den analyseres fra start til slutt. For ikke å snakke om svare. Man må selvfølgelig bruke en evighet på å svare, bare fordi man ikke har peiling på hva man skal svare, hvor mange punktum det burde være og vanskeligste av alt, hvilken emoji skal man velge?!

Følelsen av at hjertet banker alt for fort når man er i ferd med å møte han som får adrenalinet til å pumpe som verst. Han som gjør at du blir litt rosa i kinnene og gjør handflaten din fuktig. Den følelsen de sekundene før du vet at nå møtes dere snart. Eller den følelsen når man må være borte fra hverandre. Når savnet kan bli skikkelig intens etter bare en time fra hverandre. Man blir direkte avhengig av den man er forelsket i. Avhengig av å vite hva han gjør, og hvordan han har det. Kanskje jeg beskriver min første forelskelse nå, for jeg kan egentlig ikke huske å ha hatt det på denne måten siden da tror jeg.

Min første forelskelse tror jeg var noe helt spesielt. Jeg tror ikke jeg kommer til å bli så forelsket igjen egentlig. Jeg husker at jeg var så forelsket at det gjorde vondt. Jeg bare elsket han lenge før vi ble kjærester. Det var rart. Jeg ble forelsket med første blikk liksom. Ved første blikk så visste jeg at jeg ville bli kjæreste med han. Haha, det hadde ikke vært meg i dag. Nå er jeg blitt mye mer fordomsfull enn jeg var da. Det er mye vanskeligere for meg å bli forelsket i dag dessverre. Kanskje det er fordi jeg vet hvor mye kjærligheten har med seg. Forelskelse og kjærlighet kan jo være utrolig smertefull. Jeg snakker virkelig av erfaring, og jeg har flere ganger i livet vært så knust og at jeg ikke har vist om jeg skulle klare å fullføre dagene mine.

Det er utrolig skummelt å tillate seg selv å bli forelsket i noen. Bare det å åpne hjertet så mye og slippe noen inn, har jeg veldig vanskeligheter med. Jeg tørr å påstå at det kanskje er grunnen til at jeg fortsatt er alene. Jeg tørr ikke. Det å åpne seg for å la noen kjenne på mine følelser, gi dem adgang til å bli kjent med meg, hele meg. La de få en mulighet til å knuse meg om de ønsker det. Jeg har vært knust mange ganger i livet. Sønderknust rett og slett. Jeg tror jeg har blitt utrolig redd for å slippe noen helt inn til meg for å la meg bli forelsket.

Jeg tror i alle fall ikke at jeg kommer til å bli forelsket i en mann ved første blikk, slik jeg gjorde da jeg var 14-15 år. Kanskje betatt, men ikke forelsket. Hvis jeg skal kjenne på følelsen av å bli forelsket må jeg tørre å slippe noen inn i selve hjertet mitt. Og det er mitt største problem tror jeg. Det er dritskummelt, hvem vil vel bli såret? Jeg har faktisk datet et par menn de siste årene, men jeg kommer til et punkt hvor jeg kjenner at hele meg stritter i mot, jeg blir livredd. Og da stopper jeg opp alt. Det skjer hver eneste gang. Jeg tror at hvis jeg fortsetter slik som dette blir jeg singel i veldig mange år!

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg håper med tiden at jeg blir like tøff som alle andre rundt meg. De som elsker hverandre, de som har funnet hverandre. Dem som bare vet at det er rett. Forelskelse, og kjærlighet er dritskummelt. Jeg grøsser nesten av tanken å tenker at jeg kommer sikkert til å være singel lenge, nettopp fordi jeg er livredd for at noen skal såre følelsene mine. Men forstå meg rett med dette innlegget. Jeg trives veldig godt som singel. Jeg klarer meg veldig godt alene og er overhode ikke på desperat leit etter en kjæreste. Men dukker mannen i mitt liv opp, er døren selvfølgelig åpen for han, men da må jeg nok jobbe med meg selv også. Slik at hjertet mitt også åpner seg for han.

♦ Bildene har flinke Pau_photography tatt ♦

 

Håper du har en fin dag ♥

Karina ♥

 

Kommentarer (3)

  1. Skjønner deg utrolig godt! Jeg har det på akkurat samme måte.

    Og så utrolig fine bilder av deg! Hvem er han som har tatt bildene? En fotograf eller venn?:D

    1. Det skal visst ikke være så enkelt i alle fall! Haha :p
      Tusen takk for det! <3 Pau er en fotograf som tok kontakt med meg å ønsket å ta bilder av meg. Og det ble jeg jo kjempe glad for! Jeg har linket til han under bildene 😀 Ønsker deg en fortsatt fin kveld <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *